Arendalsuka: - Drit kjedelig!


Den såkalte Arendalsuka er ment å være en slags årlig «fest» for norsk politikk og samfunnsliv. Her skal de store og viktige debattene tas, her skal de klargjørende svarene gis. Bare så synd at det hele er kokt ned til uinteressant pjatt om tilnærmet ingenting.

Under Arendalsuka samles landets politiske elite, deres haleheng av rådgivere og annet følge, samt det meste av politikk-journalister. Her skal det etter planen debatteres friskt, meninger skal møtes og det skal bygges allianser og kontakter.

Inntrykket så langt i årets utgave er at dette neppe kan være særlig nødvendig å arrangere. Særlig interessant er det i hvert fall ikke.

Debatt for syns skyld

For det første er det knapt noen debatt å snakke om her. I store spørsmål som klima, innvandringspolitikk, integrering, utenrikspolitikk m.m. er forskjellene mellom partiene i realiteten nærmest kosmetiske.

Man debatterer mer som en retorisk mannjevning enn som en reell meningsbrytning. Det dreier seg om hvem som er flinkest til å spissformulere seg, svare kjapt og friskt, og levere godt innøvde «one-liners» i rett tid øyeblikk.

I enkelte saker skiller riktignok partier som blant annet Rødt, MDG, Senterpartiet og FrP seg fra de øvrige, men hovedinntrykket er søvndyssende grad av konsensus. Det er detaljer som debatteres, som f.eks. om hvordan man best skal oppnå «grønt skifte», hvor store kvoter av asylsøkere man skal ta inn, hvem som tar sterkest avstand fra islamkritikk, hvor kraftig man skal fordømme Israel osv.

De store linjene er for det meste samstemte om. Det ser vi hver høst når statsbudsjettet fremlegges, og man har en «heftig og hard» liksomdebatt om minimale prosenter av totalen.

Kunne lett byttet parti

De fleste av dagens politikere kunne greit skiftet parti, uten å måtte endret vesentlig på sine standpunkter. Ett eksempel er Raymond Johansen som gikk fra SV (var bl.a. leder av partiets ungdomsorganisasjon), og senere ble generalsekretær i Arbeiderpartiet og byrådsleder i Oslo. I praktisk poltikk i byrådet i Oslo fremstår han like mye som en SV-er som en Arbeiderpartimann.

Et annet, nyere eksempel er Høyres stortingsrepresentant Line Westgaard-Halle, som i Dagsnytt 18 fremstår med standpunkter til forveksling likt MDG.

Hva med å få i gang noen virkelig tøffe debatter, noe som skaper engasjement? Klimaet kunne vært et godt tema. Her kunne man invitert noen av de skarpskodde fagpersoner i Norge som har et helt annet syn på klimaendringer. Dette er meninger som man av en eller annen grunn utestenger fra all debatt hele året. Hvorfor ikke åpne scenen for dette, ved denne ene anledningen?

Når man bevisst velger å holde relevante meninger utenfor debatten, kan det lett oppfattes dithen at politikerne ikke tror på sine egne standpunkter. De er redde for å bli avkledd av noen som kan og vet mer enn dem selv. Uansett representerer dette er det en feighet som grenser til det skammelige.

Det sier også sitt om «det politiske mangfoldet» at ikke en eneste av de tallrike journalistene som er til stede, kommer på tanken om å etterlyse en slik debatt. Deres rolle er å være mikrofonstativer for maktens etablerte posisjoner, noe de ser ut til å trives utmerket med.

Uinteressante saker

En annen svakhet med dette arrangementet er at agendaen i all hovedsak består av temaer som har lite å gjøre med hva velgerne er opptatt av. En artikkel i Klassekampen påpeker et

«stort sprik mellom velgernes viktigste saker og Arendalsuka-deltakernes kampsaker».

Ifølge Klassekampen (betalingsmur) er noe av det grunnleggende problemet med hele arrangementet at politikerne

«danser i utakt med folket. Innvandring og skatter var de viktigste sakene blant velgerne ved valget i 2017. Men det er nesten ingen organisasjoner som bryr seg om dette på det som blir kalt «demokratiets dansegulv».

Dette poenget fremheves også av FrPs stortingsrepresentant Jon Helgheim, som i et innlegg på Facebook supplerer Klassekampens poenger (for øvrig en interessant allianse, de to):

«Det viser at politikere og organisasjonene ikke bryr seg om det folk er mest opptatt av. Ikke en eneste innvandringsdebatt har jeg blitt invitert til her. Arendalsuka bryr seg ikke om vanlige folk, og vanlige folk bryr seg ikke om Arendalsuka.

Min oppfordring til Arendalsuka: Kutt ut tøyset, juster musikken på dansegulvet og sett opp noe folk bryr seg om. Eliten og pampene kan feire seg selv et annet sted», skriver Helgheim.

Man kan få inntrykket av at Arendalsuka først og fremst er en ekstra sommerferie på idylliske Sørlandet for alle de involverte.

For alle oss andre er det bare en lang, trist gjesp som opptar sendetid på TV.

https://www.document.no/2019/08/13/arendalsuka-et-eneste-stort-trist-gjesp/

Arenalsuken kan legge seg nærmere opp til jul eller forpåsken når folket trenger noe på tv. Ingen tenker stort på bom og islam om sommeren og vil bare feriere videre.
Noni
13.08.2019 kl 23:12 76

Politikerne er på ville veier, når velgerne oppfatter dem som et stort gjesp. Da spriker avstanden mellom politikerne og velgerne.

De to partiene som har stemt klart mest likt i Stortinget er Høyre og Arbeiderpartiet. I hvert fall var det slik for noen år siden.

De kunne vel slått seg sammen til ett parti, men de betrakter det nok som viktig å ha en hovedmotstander.